Jeg tuta.. (med illustrasjonsfoto)..

Disclaimer: Jeg vil ha meg frabedt å bli satt til veggs for mitt språkbruk i enkelte innlegg i denne bloggen. At jeg til tider kaller folk for ting som strengt tatt ikke er noe pent å kalle folk betyr ikke at jeg mener dette om personene som blir omtalt, men det blir gjort for å "fargelegge" historien litt. Så til dere som ikke tåler litt skarpt ordelag, dere må gjerne gi dere omtrent her.

En dag for en veldig lang stund siden så var jeg en tur til Molde by(byen med alle makrellbøndene og folk som heier på et middelmådig fotballag) med et lass god gammeldags gråstein fra Oppdal. Været var fint og livet var herlig. Jeg satt og prata på telefon med en kamerat som jeg kom til å møte ganske snart, og under samtalen kom det frem at han hadde sett to snertne sneller som var ute og gikk tur, og ba meg selvfølgelig legge merke til disse to. Som sagt så gjort, og jeg hadde en plan om å hånke litt til de..

Altså, det har seg slik, at jeg er glad i å tute når jeg har ei bra tute, og to grove Hadley-horn er det jeg vil kalle for ei ganske bra tute. Jeg kjørte for anledningen altså ikke min faste bil, men en tippbil som K.T. Bjerkaker(viktig å uttale at det er punktum mellom K og T når du ringer til kunder og presenterer deg fra kå-te bjerkaker, selv om det ville medført riktighet om du ikke gjorde det også, Red.anm) var på tur til å selge til fordel for en ny tippbil. Her er forresten et bilde av bilen, tror jeg tok dette dagen etter denne hendelsen..

Så når jeg så disse to særdeles rosa søte pikene komme ruslende langs veien på tur hjem utpå kvelden, så tenkte jeg jo å forsiktig bortpå tuta bare for å få frem den litt sjarmerende småhese hååånk'en liksom, dere skjønner tegninga? For jentene var ute å lufta hund og greier, og jeg selv syns heller ikke at slike kompressorhorn er særlig sjarmis med full guff, en skal gi en liten sånn smaksprøve først, med å bare såvidt bortpå tuta sånn at ventilen ikke åpner helt, men bare såvidt slipper gjennom litt luft til den sjarmerende hånk'en som jeg syns er så kul. Og man vil jo være kul og sjarmis, skal jo ikke skremme folk unødig heller..?

Her er et bilde av hvordan idyllen så ut da jeg kom kjørende..

Vel.. Nå skal det nevnes at dette var andre dagen min med bilen, og jeg hadde ikke den sjarmis-hånken heeeelt inne i fingrene, og kanskje var det ei dump? kanskje var det ikke ei dump? Vertfall så ble hånken alt annet enn sjarmerende, den ble brå og høylytt og jeg skvatt til og med litt selv.. Men det kan jeg love dere jeg var ikke alene om, for det som først var et slakt hundeband med en sindig valp i ene enden og ei lyserosa frøken i andre enden hadde nå forvandla seg til en hund som holdt på å poppe alt som heter for øyne og innvoller ut av diverse kroppsåpninger, og ho skjøga som holdt bandet var ikke så veldig rosa lenger.. Øynene var så sorte at jeg er sikker på at om ho hadde hatt noen som helst sjanse til å ta meg igjen der og da, så hadde ho drept meg.. Vel, slik er omtrent hvordan jeg husker det så ut..

Huff.. Jeg får dårlig samvittighet, men det var satan så artig og! Tårene triller bare jeg ser for meg det synet.. hahaha.. Tror det er heldig for Bjerkaker at de har solgt den bilen.. :)

-puppy out-